DATO: 21.06.2011 / KLOKKESLETT: 17:14

▬KOMMENTARER▬


 

Nå er det to ting som er på vei ut. Etter et en fantastisk bragd i NM for janitsjar, er min tid i skolekorps over. Snart må jeg rense klarinetten og pent gi den tilbake. Selv om korpset har frustrert meg flere ganger, har det vært verdt det. Jeg har fått vært med på så mye. Så mange ulike konserter, turer, første turen til England blant annet. Tider! Bare jeg får samla meg litt, så vet jeg at jeg vil si at det har vært en fin tid. 11 år gikk jeg der. Det er greit lenge egentlig.

 

Snart er det avslutning på skolen. I kveld finner den sted i skolens store og vakre kantine. Tenk at denne dagen skulle komme, tenk at jeg snart sitter der. Da jeg satt der første gang, på oppmøte og første skoledag for tre år siden, kjente jeg ingen. Ante ikke hva jeg gikk til. Jeg bare følte på meg at dette var min skole, og at jeg ville få det bra her.

 

I kveld skal jeg sitte der for siste gang. Nå kjenner jeg heldigvis flere, og det ble så utrolig mye bedre enn jeg noensinne kunne tro. Det er med vemod jeg må finne meg i at dette trolig nok er siste gang alle vi sitter der. Jeg kommer til å savne så mye. Hele skolen, alle morgentimene jeg har tilbragt alene i gangen, menneskene (heldigvis får vi en dag til, i morgen på restaurant), medieprojekter, studioene, bare... hele greia. Hele miljøet og stemninga. Savn.

 

Å slippe taket nå.. det gjør litt vondt å tenke på det.




DATO: 12.06.2011 / KLOKKESLETT: 20:48

▬KOMMENTARER▬


Eva and the heartmaker: Signals

 

Ok, nå begynner jeg å kjenne det. Og jeg takler dette svært dårlig. Som vanlig..

 

Det er snakk om få skoledager igjen, også er jeg kommet over videregående. Helt ferdig, this is the point of no return. Mine "hjelp til selvhjelp"-gåturer blir stadig mer etterlengtet, halsen verker på en merkelig måte, kveldene er blitt tyngere og de har også fått en tendens til å dra seg langt utover natten.

 

Nå lager jeg en avslutningsfilm fra skolen. Å se bildene og videoene fra klasseturen til England gjør meg glad, jeg smiler. Men også med vemod inni meg. Å sitte og høre på årets russelåter, som bare gikk for en måned siden, gjør at jeg blir litt sentimental. Ler litt, tenker på de morsomme øyeblikkene. Jeg søker stadig etter opplevelser vi har vært med på, de herlige dagene, turene, prosjektene, samholdet. Vi snakker om det, og ler. Da blir jeg glad. Det føles så bra. Men inni meg gjør det faktisk litt vondt også.


Jeg tror jeg må være ekstrem, nesten på kanten til å tørne. For om nettene har tankene hjemsøkt meg, veldig ofte i grunn. Minner fra skolen, de små øyeblikkene passerer i revy før jeg sovner. Angsten for å slippe taket i et miljø du har tilpassa deg så godt i, tar deg igjen om natten. Jeg visste denne tiden ville komme, og jeg visste at jeg takler dårlig slike situasjoner vi befinner oss i nå. Men hva kan man gjøre, liksom? ..

 

Jeg stiller meg selv spørsmålet av og til; er jeg gal? Sentimental kaller noen det.

Men det rimer, så kanskje det er i slekt..

 

 

Hvilke minner fra skolen får deg til å smile?

 




DATO: 01.06.2011 / KLOKKESLETT: 21:43

▬KOMMENTARER▬


Den blomstertid nu kommer.


Juni 2011. Offisielt sommer, dere. Nå er det ikke lenge igjen til den lange ferien. Hurra for det! 

 

Eller?

 

Sommeren er en flott tid, jeg har virkelig fått sansen for denne årstiden vi nå beveger oss inn i, de siste årene. Men i år er det med litt vemod. Det er ikke mange ukene igjen før det er slutt på livet på videregående. Og det er en merkelig følelse som jeg ikke helt tørr å kjenne på enda. Jeg tror jeg skyver tanken vekk fra meg. Vil ikke. Tror det ikke helt. Vil ikke tenke på det.

 

Jeg blir fort sentimental. Veldig lett. I fjor var jeg redd for meg selv, når jeg tenkte på den tida her. Trodde jeg skulle ligge og kvele meg selv om nettene. Det har ikke skjedd hittil. Men om jeg treffer på en liten nedoverbakke mot slutten av juni, får det bare stå til. Etter disse tre, fantastiske årene på videregående, med et så fantastisk miljø og ingenting å klage over.. så tar jeg konsekvensene som de kommer. Det er verdt det. Jeg har så mye å smile for når jeg tenker tilbake (lol, hørtes gammel ut... "den tida jeg var uuung").

 

Men ja.. hei, juni. Du som jeg har frykta i tre år. Tre lange år. Nå har vi tre uker igjen. Jeg håper det blir en "time of my life". Jeg må bare ta en dag av gangen, se på sola, nyte det grønne gresset og smile så fort jeg får sjansen! For det er mye å smile av for tida, verden er flott! Så får det komme som det kommer. Skje det som vil skje.

 

Sangen som er ovenfor var forresten fast innslag på avslutningene med barneskolen, forresten. Fintrist sang♥

 

 










hits