DATO: 27.03.2011 / KLOKKESLETT: 19:53

▬KOMMENTARER▬


Kaizers Orchestra: Hjerteknuser

 

Nok en skoledag over. Ut av bussen, sliten og trøtt i øya, hodet. Det meste. Skoen beveger seg ut i kjølig luft, tørr asfalt. Vandrer. Vagger litt, før jeg kommer inn i rytmen. Retning hjemover, tidsberegning: cirka en halvtime. Slår ihjel tiden med å tenke på akutelle saker. Det som står og surrer ytterst i panneskallen for tiden..

 

Norskoppgavene tar meg igjen. Ruller på. Søren, analyse av "Gengangere" burde jeg begynt på snart. For ikke å snakke om historieoppgava. Gruppearbeid om fascisme vs. nazisme. Fascisme, min svakeste side i andre verdenskrig.. yey. Møkk. Alt for mye. Bare.. alt for mye.


Lyskryss. Rødt lys. Ventetid. Rett opp og ned og stirrer på fortauet på andre siden. Alt for mye søppel. Bilene freser avgårde, bare rett forbi og forsvinner. Hoster litt.

 

Oi, jeg burde egentlig snart tenke på hva jeg vil ha på russebuksa. Må ha noe kreativt da, kanskje? Joda, det skal vi sikkert få... til. Etterhvert. Og tenk at jeg snart må gå med den! Bare en måned igjen eller noe.. og alle barna, og  alt som vil skje. Og mai kommer sikkert til å ta meg igjen også, for ikke å snakke om russerevyen! Oi, og der var visst jeg med, var jeg ikke? Tenk om jeg blir så nervøs at jeg ikke klarer det. Tenk, tenk.. tenk for mye.. !!

 

Grønt. Ned en gate, under jernbanetunnelen. Ut i lyset, en stor åpen slette. Snøen vil ikke ligge mer.

 

Også var det høgskole.. uff. Hjælp! Lillehammer, så langt unna. Tørr ikke.. tørr? Tørr kanskje? Vil ikke slutte, vil ikke slutte enda i alle fall. Må henge med, henge meg på så godt jeg kan. Men det er vanskelig, dagene flyr forbi. Jeg vil så mye, vil og vil, men får ikke like lett til. Alt for mye, alt for forvirra, alt for sentimental.. alt. Må ikke tro alt jeg hører, må ikke føle at jeg ikke strekker til. Tungt. Slitsomt.

 

 

Klapp på skulderen. Skvetter til. Ser opp. Eh, sol? "Hei igjen..", hilser jeg. "Morn!" sa sola. Jeg kikker meg litt rundt, ikke en sky på himmelen. Hvit snø som smelter og gliner i sollyset, kjenner faktisk varmen. Vårlig bris. Ser på sola igjen, kjenner den igjen nå.

 

"Hei!" sier jeg igjen. Og smiler. "Slapp av," svarte sola. "ikke bekymre deg så mye nå. Alt kommer til å gå kjempefint. For det bestemmer du." Så går vi sammen resten av hjemturen og snakker om hyggelige ting, og hvor fint vær det er, hvor bra jeg har det for tiden og alt annet morsomt.

 

 

 

Våren, altså♥ får meg alltid til å smile! Hva med deg? Smiler du av våren?










hits