DATO: 29.09.2012 / KLOKKESLETT: 19:11

▬KOMMENTAR▬


Jeg lever i en økonomisk vinn-situasjon ved å bo hjemme under studietiden. Det gir en trygghet og jeg kan i teorien fokusere fullt på studiene og ikke la andre ting som hybel, penger, regninger osv oppta oppmerksomhet. (Eller penger er jo kjekt å ha uansett.) Utfordringen er bare å fokusere på studiene. I praksis så merker jeg at jeg lett faller i andre tanker, drømmer meg bort og blir rastløs på andre ting. Jeg er lite fokusert.  

Foto: meg, i York // YouTube: "Brick by boring brick".

 

Jeg føler meg rastløs. Jeg har en trang til å gjøre noe annet, og da tenker jeg ikke på studier. Jeg tenker på ting jeg vil gjøre fordi jeg.. kan. Eller, kunne om jeg hadde hatt ressurser. Jeg tenker på å reise, bare reise et annet sted, oppdage noe, gjøre noe nytt, skaffe nye erfaringer, treffe andre mennesker, hoppe i utfordringer, se andre miljøer, få aha-opplevelser, gjøre noe uventa.. Være litt rebelsk. Det er jo liksom slike ting man kan, og gjerne gjør når man er på min alder? Jeg vil også. Jeg vil så veldig, veldig gjerne! Jeg vil reise USA på tvers, jeg vil feire hva-som-helst på en engelsk pub, jeg vil danse på et bord til denne sangen, jeg vil overraske, være litt fri og modig. Jeg vil så mye at det kribler fysisk i magen og armene og .. alt. Det er litt slitsomt, men det gjør at jeg blir litt høy på livet bare av å tenke på det. 

 

Jeg tror denne rastløsheten jeg kjenner på for tiden er noe som har samla seg opp etter år. Jeg har bodd hjemme i alle år og når man er et sted i mange år, så har man liksom en slags rolle. Jeg, for eksempel, har alltid hatt rollen som den ordentlige, den ryddige, den som holder seg til det trygge, som sjelden finner på noe tull, som.. ikke gjør mye ut av seg. "Den stille og snille", det har vært meg i alle år. Og det har irritert meg mang en gang, å ha fått tildelt rollen som "den stille og snille" i familien. Og det har begynt å gå meg på nervene. Jeg virker jo totalt uinteressant og kjedelig i en familiesetting. 

 

Saken er, jeg er ikke totalt uinteressant og kjedelig. Jeg har vokst det fra meg. Jeg har, som sagt, en rastløshet og en trang til å hoppe i noen utfordringer, erfare, gå litt ut av den vanlige hverdagskonteksten. De jeg kjenner best og anser som nærmeste venner har liksom flytta de også, som så mange andre på min alder, så jeg har ikke så mange rundt meg lengre som jeg hadde på videregående. Det er litt utfordrende å hive seg rundt da. I tillegg bor jeg hjemme og.. ja, jeg vet jeg ikke skal klage. Her er mye lagt til rette for meg. Men .. jeg blir koko en gang i blant? Rastløsheten er vel et motmiddel eller en slags reaksjon på "stille og kjedelig"-stempelet. Jeg må ut, jeg må få nye impulser, være impulsiv og spontan, oppleve, kjenne sommerfuglene i magen, se at verden handler om annet enn korrekt føring av kildehenvisninger og.. gi litt blanke. Sometimes I just want to be Such. A. Rebel. ... og jeg har det i meg. Jeg vet jeg har det i meg. 

 

 Flere som har kjent på de samme følelsene?

Kilde 1, kilde 2.




DATO: 05.10.2011 / KLOKKESLETT: 20:33

▬KOMMENTAR▬


 

 

 

 

 

 

 

 

 

Frank Sinatra: that's life. (Fin om grå høstkvelder med regn på vinduet.) 

 

Etter en lang og litt feilslått periode har jeg fått troa på bedre tider. Når livet går opp og ned, er det lett å snuble i humpene. Men denneuka har jeg plutselig blitt veltet over av optimistisk energi, og jeg skal prøve å få gnisten tilbake. Forventer ikke slik livsgnist jeg hadde ved vår/tidlig sommertider i fjor, men bare det å kunne glede seg til en ny dag hadde vært en seier. 

 

Vi hørs! Jeg håpet på å spre litt livsglede ut til lesere tidligere i vår, skrive om motivasjon og fine ting som oppmunter livet. Men da må jeg bare starte med meg selv først. Igjen. 

 

Until then; håper dere får en fantastisk høst, folkens! 


 

 




DATO: 12.11.2010 / KLOKKESLETT: 16:29

▬KOMMENTAR▬


Så "Se Opp" for første gang i dag, skjønner du..

 

Hei, dere! Eller du, eller hvor mange det er som fortsatt vet om denne siden!


Jeg har sittet litt i det siste og tenkt. På bloggens framtid. Det har vært lite oppdateringer, lite å besøke siden for. Jeg har gått i arkivet og ledd og blitt litt flau og tenkt: "men det er jo så gøy å gå tilbake å se hva jeg har gjort, jeg må oppdatere så jeg har noe å se tilbake på fra denne tiden også!"

 

Også har det seg slik at jeg går sisteåret og det er sabla mye som skjer for tiden. Ikke det at jeg er så utrolig travelt opptatt, for det er jeg ikke. Men jeg får ikke meg selv til å sette meg ned å skrive om det. For det å skrive om hverdagen sin på blogg er liksom litt.. jeg veit ikke, latterlig. Eller, jeg har liksom ikke så stort behov for det lengre. Så.. hva gjør jeg?

 

 

Jo, jeg har lyst til å fylle denne siden (legger dere merke til at jeg ikke nevner ordet "blogg?") med det som jeg interesserer meg for, noe jeg har vært engasjert i lenge. Nemlig selvutvikling, selvtillit og sånt. Sånn innimellom, altså.

 

Selv.. hva, sa du?

 

Det siste året har jeg funnet mye inspirerende saker som ordtak, bilder, bøker og slikt som skal bedre selvtillit og sånne ting. Positiv tankegang. Jeg føler det har hjulpet meg kjempemye de siste årene. Fra å ha vært den jeg var under ungdomskoletiden og til den jeg er i dag, har det skjedd store forandringer på det psykiske plan. Kanskje noen kan få noe ut av det også? Også får jeg jo organisert tankene litt sjøl. Dette er egentlig litt spennende, selv om det kanskje ikke høres sånn ut. Har mye fint å vise, om dere syns dette høres bra ut.

 

Dessuten, da kommer det sikkert oftere oppdateringer - når jeg veit jeg har noe å skrive om. Som kan være nyttig for noen andre enn meg selv også. Hva tenker dere? Jeg må jo vite om dere likte ideen eller ikke. Om det fortsatt er noen innom her, da. Heh.

 

På slutten vil jeg runde av med å anbefale siden som ga meg denne ideen. En inspirerende blogg, med mange gode ord som får deg til å føle deg bedre! Klikk.




DATO: 02.04.2009 / KLOKKESLETT: 16:42

▬KOMMENTAR▬


Setter stor pris om du leser alt dette. Det ble ett langt innlegg, men denne dagen vil alltid være husket som en spesiell dag. Rar dag. Skuffende og litt fin. Litt teit også. Sjokkerende.

«Jeg kommer til å drepe så mange som mulig innen de neste 48 timene. Det kommer til å være en massakre og et blodbad på Glemmen videregående skole i Fredrikstad»..

Klokka er 10.45, jeg går fra naturfagsavdelingen, fornøyd etter å ha blitt ferdig med en prøve, og er nå på vei ned til kantina og ut mot Torvbyen. Jeg forlater skolen og kjøper druer på Coop Mega (de var kjeempegode, kalde og sprø!), og vandret lykkelig bortover gatene i Fredrikstad sentrum.

På cirka samme tid får de første elevene på skolen beskjed om å komme seg ut av skolen og vekk. Politibil kommer og står utenfor skolen. Ryktene kommer, men det sprer seg ikke.


Klokka er lunsjtid, jeg sitter med to andre i kantina og spiser. Glemt matpakke, wuhuu, men spiser på de gode druene pluss litt mat i kantina. Glad over å ha fått mat i dag også. Snart på tide å hente bagen jeg glemte i går, den ligger hos elektrolinja. De to jeg satt sammen med går til sin mattetime. "Finner du fram da? Er det OK t vi går?", "jajaja, bare gå dere!".

Klokka er 11.50 og vi er kommet inn til klasserommet, klare for matte. Starten på et nytt kapittel, jeg har bestemt meg for å følge med fra første stund. Det hele går bra helt til det kommer to personer inn døra opp på klasserommet, to fra klassen. "Det virker veldig seriøst, vi må komme oss ut..". Ingen visste helt hva de snakket om, men så fikk jeg med meg ordet "bombetrussel". Tror jeg. Jeg slang på meg jakka, tok mobilen og mp3-en i lomma og sekken på ryggen. Mattebøkene og bagen jeg henta tidligere ble igjen. Vi kom jo til å få gå inn igjen etter 2 min.. sant?

På vei ut møtte vi en lærer, alt jeg fikk med meg som han sa var: "Kom dere ut, drit i skoene nå!". Jeg kom meg ut, kikket på alle menneskene rundt meg og gikk ut på parkeringsplassen. Satte meg ned og hørte på fin musikk. Sola skinte og livet var ganske herlig. Og litt spennende akkurat nå. Jeg tok ikke dette heelt seriøst. Til tross for alle ryktene som svirret rundt meg. Men da politiet kom og dro fram maskingevær visste jeg ikke helt hva jeg skulle tro. Om det bare var media som filmet så syns jeg de gikk litt vel langt da vi fikk beskjeden: "Kom dere ut av skoleomerådet! Kom dere så langt vekk som dere kan!". Jeg gikk i en stor flokk opp mot parken bak skolen. Filmet på veien, filmen er under.

Jeg møtte de to jeg pratet med i kantina. Noen var nervøse, noen ringte og noen tok det fremdeles ikke seriøst. "Dere får bare dra hjem, og ikke kom tilbake i morgen!" hørte vi seriøse lærere si. Hva?! IKKE skole i morgen? Fredagen er jo den dagen jeg hadde gledet meg aller mest til i løpet av skoleuka. Har jeg gått igjennom alle disse dårlige skoledagene til ingen nytte? Jeg ble skuffa. Mildt sagt skuffa. Det hele var ikke morsomt mer.

Jeg og ei annen gikk hjemover, til tross for at jeg ville drøye litt. Men ho jeg gikk sammen med var såpass nervøs eller småredd så vi bare gikk. En strøm av ungdommer gikk mot bussterminalen, folk må ha trodd det var kjempesalg på Torvbyen. Da jeg satt på bussen gikk ryktene om at en skole i Saprsborg hadde blitt evakuert også, men det står det ingenting om på internettet.

Da jeg kom hjem sjekka jeg internett. Skolen vår var overalt!
NRK, TV2, DB, Aftenposten, VGF-B, SA, skolesiden.. Jeg ble nesten litt sjokkert. Det blir bare eklere og eklere å tenke på hva jeg har vært igjennom når jeg ser på de sidene. Tenk; det har skjedd meg. JEG var der. Det er MEG de snakker om. Nesten. Nå er det kommet fram at trusselen var ment som spøk også. Takk skal du ha, din dust. Så du klarte å få en hele skole evakuert, folk får ikke komme inn og hentet skoene, mobilene, pengene og busskortene. Gått barbent til bussen uten busskort. Ikke fått ringt hjem.
Og jeg har ikke fått vite hvilken karakter jeg ligger på i matte som jeg har ventet på i en uke, takket være en teit trussel. Vel, du klarte det. Du fikk oppmerksomhet, forsider.. fornøyd?

Men jeg  ville ikke gått på noen annen skole - uansett.

Torsdagen som begynte så fint endte opp i full skoleevakuering.


video:skole 002



DATO: 24.03.2009 / KLOKKESLETT: 16:51

▬KOMMENTAR▬


Etter å ha lest Monica og Jannekakes selvtillitinnlegg (det MÅ være rekord i dobbeltkonsonanter!) så tenkte jeg å ta utfordringen deres som gikk ut på å skrive ett innlegg hvor man skulle få lov til å skryte litt av seg selv. Det skulle egentlig ikke være så vanskelig, for jeg vet jo at det er noe jeg er ganske så god på. Men så kommer det liksom til det her med å fortelle det til andre mennesker. Nå er vel bloggere egentlig ganske vant med å lese innlegg hvor forfatteren skriver om seg selv, på godt og vondt, men liksom å gå inn for å skryte er jo kanskje noe annet? Jeg vet ikke. I alle fall, jeg kan skrive opp tre ting jeg syns jeg er god på.

Jeg er optimist. Har ett avslappa forhold til omgivelser og mennesker rundt, sjelden stressende, har lett for å ta ting som det kommer og prøver å se det positive i nesten enhver situasjon, tror jeg.

Jeg er flink til å skrive. Siden jeg startet med tegneserier og små historier allerede som femåring har jeg fått høre fra familien at jeg kunne blitt forfatter. Skrev historier til meg selv, lillebroren min, satt sammen tekster, tegninger og tegneserier til små hefter og ga bort i gaver. Det var en koselig tid..

Jeg liker å ta bilder av byer og gater på en hverdagslig måte. Hverdagslivet i bildeform syns jeg er fascinerende. Jeg liker å ta bilde av vanlige gater, hus og mennesker. Det er morsomere å ta bilder av vanlige hverdagsting i Oslo enn kun Monolitten, slottet og Karl Johan for eksempel. Da føler jeg at jeg har fått oppleve mer. Problemet mitt er bare at jeg ikke alltid våger å dra frem kameraet og knipse rundt overalt. Men det skal gå en dag.

Det var slettes ikke så lett å skrive dette innlegget som jeg trodde. Det var rart, for jeg trodde det skulle bli mye enklere. Men jeg kom meg igjennom. Men det var nesten så jeg skrev "jeg TROR jeg er flink til å..". Prøvde å unngå det da, og det klarte jeg jo også. Avslutter med ett "hverdagsbilde" jeg tok av Oslo. Tatt på en gangbro ved Frøen trikkestasjon. Teksten på banneren var så fin. 

oslo 074 posterize

1. Hvorfor tror du vi i Norge har det vanskeligere med å skryte av oss selv enn andre land?
2. Fortell meg noe du er flink til!










hits