DATO: 07.11.2015 / KLOKKESLETT: 21:48

▬KOMMENTAR▬


Jeg har fått en jobb i tillegg til deltidsstudiene. Så nå går første halvdelen av uka med til å jobbe som norsklærer for en 9.klasse, og siste halvdelen av uka går med til engelskstudier. Det går sånn akkurat. Det er en del å gjøre nå, med de siste innleveringene som gjenstår, en konsert kommende helg, og selvfølgelig - norsklærerjobben. Jeg holder da hodet over vannet, og klarer meg vel sikkert gjennom disse ukene også. Jeg er veldig takknemmelig for at jeg har musikken å holde på med også, og selv om det er travle tider, så ser jeg veldig frem til en stor konsert vi skal spille neste helg. 

Foto: privat.

 

Apropos det å holde ut, i forrige uke snakket jeg litt med en av lærerne som jobber på skolen. Vi hadde tilfeldigvis også studert sammen på høgskolen, og jeg hadde alltid hatt et inntrykk av at hun var en sikker person og bestemt på hva hun ville og gjorde. Hun fortalte meg at bare etter et par år i læreryrket, hadde hun opplevd flere ganger å være utslitt, ønsket å hatt en annen jobb, og til og med satt en frist på seg selv å holde ut til klassen hennes gikk ut av 10.klasse. Jeg var kjent med det velkjente "praksissjokket" som alle lærerstudenter får høre om, og som de stadig snakket om på lærerstudiet, men det at lærere blir utslitt er da ikke bare et praksissjokk som rammer de nyutdannede? Jeg har hele tiden fått høre av lærere, uansett hvor lenge de har vært i yrket, at læreryrket er krevende, og jeg har mange ganger fått inntrykk av at lærere er slitne. 

 

Man må vel være engasjert og virkelig brenne for jobben for å kunne holde ut som lærer. Læreren fra jobben var nok blant de studentene som var fast bestemt på å bli lærer, å ha det som et langvarig yrke og karriere. At de som virkelig er bestemte på dette yrket, blir så slitne og usikre på yrkesvalget, får meg til å tenke. Jeg hadde jo egentlig aldri noe ønske om å bli lærer i det hele tatt. Hva er sjansene for at jeg skal klare å holde ut? .. 

 

Selv har jeg innfunnet meg med at jeg kanskje blir blant de som ikke kommer til å holde ut. Jeg vil ikke virke negativ, men det er mange som faller fra fra et slikt krevende yrke, og jeg gikk aldri 100% inn for å bli lærer, så sjansen er ikke stor for min del. Jeg liker å formidle og fordype meg i kunnskap, men det kan man gjøre i andre type jobber også. Jeg gir jo ikke opp, jeg er bare realistisk. Og man kan ikke gi opp noe man ikke engang satser på. Derfor flytter jeg fokus, og har noen andre planer på gang for neste år.  Forhåpentligvis får jeg oppleve å drive med noe som engasjerer meg og som jeg kan brenne litt for. 

Og jeg skal virkelig satse videre på formidling og kunnskap. Det er en del av planen. 

Foto: privat. Berlin, juni 2015.




DATO: 30.12.2014 / KLOKKESLETT: 22:07

▬KOMMENTAR▬


YouTube


Et berg-og-dalbane-år bestående av det verste og det beste jeg har opplevd til nå i livet. Jeg har lært noe, og jeg tørr mer. Godt nytt år.

 

(Foto: meg. 1: Fly til Trondheim, april. 2: tur i Alpene, Italia, april. 3: Innsbruck, Østerrike, desember. 4: Verona, Italia, juli. 5: Temple Bar Dublin, Irland, juni. 6: Verona, Italia, juli.)




DATO: 15.11.2013 / KLOKKESLETT: 20:11

▬KOMMENTAR▬


Vet dere hva dere? Jeg har begynt jula. Jula er offisielt i gang for min del. Det er tredje året på rad hvor jeg tillater meg selv å starte jula i november. Jeg vet det er mange som gremmes over at jula starter tidlig, særlig den kommersielle delen av den. Brusen står stablet og plastikkjuletrærne står klare i butikkene. Men det er ikke det jeg bryr meg om i november, det er ikke det jeg fokuserer på. Jeg kunne ikke bry meg mindre om julebrus (seriøst, hva er greia med julebrus egentlig? Smaker jo som vanlig rød- og gullfarga brus? Cola forever♥) Anyways, la meg forklare det litt enklere.



Julemusikk: Når jeg "åpner" julesesongen så starter jeg alltid med å åpne spillelista mi på Spotify hvor jeg har julemusikken liggende. Spillelista er nøye gjennomtenkt og her har ingen tilfeldigheter funnet sted. Sangene er sortert i en spesiell rekkefølge som følger tiden fram mot julaften. Det vil si at i starten av spillelista ligger de sangene som jeg syns passer best til nettopp starten av jula. Tidlig førjul. Kanskje også før-førjul (om du skjønner.) Videre følger julesanger som ofte ruller og går i førjula, med mye julekalendermusikk og så videre. Deretter knyter det seg til opp mot lillejulaften, som har egne sanger som jeg forbinder med nettopp lillejulaften. Litt mer høytidlige sanger kanskje, litt mer "intens" julestemning. Julaften har sine egne sanger som er veldig "julaften" og toppunktet. Et konkret eksempel kan være "Christmas Eve/Sarajevo" som er en typisk "innleder"-sang, den innleder jula veldig tidlig i spillelista. Mens "Bella Notte" er en typisk lillejulaften-sang. Den forbinder jeg veldig med kvelden før kvelden. Siste halvdel av julelista har også mye amerikansk julemusikk (Bing Crosby, Frank Sinatra) og slike gamle klassikere, samt litt mer seriøse verk. Det er liksom litt mer "intens jul" og høytidlig enn "november-jula".

 

Forberedelser: For folk som kjører jul fra 1.desember til 24.desember så blir det mer å gjøre på kortere tid med tanke på forberedelser. Når jeg tillater meg selv å gå i julemodus måneden før så begynner jeg også å tenke litt på forberedelser i samme slengen. Det hører liksom med. Slik som julegaver. I fjor ble jeg veldig tidlig ferdig og fordelen med det er at når du er ferdig med slike ting så kan du nyte mer av jula i desember, når de fleste andre stresser seg rundt for å gjøre sine forbederelser. Mer tid til juleærender og julepuslerier. Koselig er det også når man vet man har god tid.

 

Stemning: Dette er min førsteprioritet. Alfa omega med jula. Den kommersielle delen betyr så utrolig lite for meg sammenligna med den magiske stemningen jula bringer med seg. I mange år var det viktig for meg å pynte på rommet. Rød julepynt, nisser og slike ting. Alt skulle opp. Nå er ikke det like viktig lengre. I november tar jeg frem et stearinslys og tenner det. Det gir meg minst like mye stemning som all julepynten jeg brukte før. Det er noe mer koselig og magisk over stearinslys som jeg syns passer i denne tiden. Jeg er ikke så opptatt av julepynt lengre, men lys elsker jeg. Er veldig glad i stearinslyset mitt, og kan sitte og fanscineres og pusle med det kjempelenge (bildet over er eksempel på det). På lillejulaften fyller jeg hele badet med stearinslys og julemusikk på radioen. Det er stemning til tusen! Jeg tror ikke den virkelig magiske stemningen kan kjøpes i form av en haug med kommersielle produkter. Hos meg kommer den via enkle midler, litt sånn krypende, noen ganger litt som dansende sommerfugler i magen.

 

Merka jeg ble litt revet med når jeg skrev dette. Men hallo, jula er en av mine absolutte favorittider av året og jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal bare forholde meg til perioden fra 1.desember til 24.desember når en slik periode gir meg så mye glede? Så jeg bestemte meg for å utvide den litt, kun for min egen del. Det er jo ikke sånn at jeg prakker julestemning på andre rundt meg. Nei, nå skal jeg stoppe tror jeg. Må spare noe til desember og, vet dere. Jeg vet ikke helt hva som fascinerer meg så utrolig med jula, men det bare kribler i hele meg i disse tider hvert år. Jeg kan kjenne den magiske stemninga. Har liksom alltid vært et barn av jula (..bokstavelig talt når man er født på julaften. Kanskje mye av grunnen ligger der?)




DATO: 10.03.2013 / KLOKKESLETT: 19:45

▬KOMMENTAR▬


"Katrine, hvorfor kaster du ikke de gamle skoa?!" Vel.. det har seg sånn at på to år har jeg skaffet meg tre skopar tilsammen. Og hver av skoparene har sin egen historie. De er ikke glamorøse og eier ikke et snev av glitter eller høye hæler. De har aldri stått i noe walk-in-closet eller tiltrukket seg oppmerksomhet (det var forresten litt løgn. De har det, på sine gamle dager. På grunn av åssen de har sett ut.) Her kommer grunnen til at jeg ikke kaster dem, uansett hvor skitne og hullete de er, skopar for skopar: 

Foto: meg. // Youtube: "Streets of London."

 

#1: Helt siden jeg gikk i førsteklasse på videregående hadde jeg et ønske om å ha slike tøffe conversesko til russetida. De skulle være rød, ingen tvil. Men da jeg begynte i tredjeklasse valgte jeg heller blå, i og med at russebuksa skulle være rød. Rødt mot rødt er litt vel.. rødt. Men skoene ble brukt en stund før russetiden. De ble kjøpt inn rett før Englandstur med mediaklassen. Jeg brukte de første gang i England, i York. Knyttet lissene klokka 8 om morgenen og tok dem ikke av før etter midnatt, slik gikk det dag etter dag. Skoene manøvrerte meg rundt på eventyr i England. Skoene og jeg klatret sammen opp i toppen av den største gotiske katedralen i Nord-Europa og spankulerte gjennom engelske, grønne parker. Senere den våren var det russetid og skoene var på hele dagen da også. De løp rundt på dagen på jakt etter russeknuter, og på kvelden/natten hoppet de opp og ned og rundt omkring på russetreff. Da sommeren kom var de med da jeg gikk igjennom mine siste dager på videregående. Deretter fulgte en lang periode hvor jeg selv var litt for fokusert på fortiden, mens skoene var de som tvang meg til å bevege meg fremover. Jeg begynte på høgskolen og mens hodet og tankene kunne være fraværende og overalt samtidig, så tok skoene meg disiplinert frem og tilbake, frem og tilbake i skolehverdagen. Fortsett fremover, sa de. Moralsk støtte i sko. 

#2: Da vi kom til sommeren igjen (2012) så var det på tide å anskaffe nye sko. Mine følgesvenner hadde blitt slitne og hullete og orket ikke mer. Uten å vie nevneverdig mye oppmerksomhet til årets skosortiment så valgte jeg ganske like sko som de jeg hadde slitt ut. Blå igjen. Disse skoene var starten på en ny og bedre start. Jeg kjøpte de rett før en Englandstur (igjen) og de tok meg rundt i gatene i York (igjen.) Tråkket brostener, asfalt og gress opp og ned. Skoene og jeg sto ved Englands kyst og kjente vinden rive mens vi stirret utover den grå horisonten av Atlanterhavet. Jeg travet meg igjennom en ny høst og vinter og oppturene kom. Selv når jeg skalv litt i bena som vikar før jul, så sto jeg stødig i skoene i klasserommet. Gjennom snøen og vinter banet jeg meg vei. Og det ble vår. Og skoene begynte å få merker og arr, noe femteklassingene begynte å legge merke til i praksis. "Oi! Katrine, du trenger nye sko." sa hun med en streng mine. "Helt riktig. Det trenger jeg virkelig." .. 

#3: .. og nye sko kom. Mitt nyeste skopar i samlingen. Denne gangen slo jeg på stortromma og unna meg de type skoene jeg som 15-åring planla for russetida, nemlig de røde. Nok blått, det er tid for en ny era. Til nå har jeg egentlig bare vandret rundt i nabolaget, til/fra skolen og på konsert med dem. Men snart skal de til London, og det var egentlig derfor de ble kjøpt. Tror det har blitt en ubevisst tradisjon å kjøpe nye sko før jeg drar til England. York 2011: blå sko, York 2012: blå sko, London 2013: røde sko. Lurer på hvilke andre veier disse skoene kommer til å ta meg med til. 

 

Så, dere skjønner det.. jeg kan ikke kaste disse skoene fordi de bærer historier og erfaringer. De har vært med gjennom gode og dårlige tider, kjente steder og nye steder. Merkene, skitten og det opprevne stoffet forteller om deler av mitt liv. Jeg liker dem. Jeg kjøper som regel ikke noe suvernirer for at jeg skal minnes et sted jeg har vært, jeg liker tanken på at skoene jeg alltid har på bærer historien og litt av stedet med seg. Om det så er litt skitt under sålen. Jeg får meg bare ikke til å kaste dem. Jeg vil ikke se de i en søppelkasse. Og ingen skal komme og anklage meg for "bruk og kast" altså! Her skal jeg love deg at jeg kjøper sko bare når det er ytterst nødvendig! Litt hull her og der.. pfft. Jo mer hull, jo mer historie.   

 

Det hjelper ikke hvor mye walk-in-plass skoene har, hvor høye hæler eller hvor mye glitter eller nagler de bærer.

Det hjelper heller ikke hvor utallige mange skopar du har,

hvis ingen av de har noen historie å fortelle.

# Dagens WisdomForShoes, liksom. 

 




DATO: 06.08.2012 / KLOKKESLETT: 17:12

▬KOMMENTAR▬


Og tradisjon tro må jeg jo feire dette. Of course. 

Foto: meg, en hitparade av bloggens bilder gjennom åra / Youtube: "Happy birthday" of course!

 

Greit, det er noen dager siden 31.juli (som er egentlig bursdagen), men jeg når man har sommerferie er det så lett å huske/glemme datoer. 

 

Uansett, i løpet av 4 år har jeg trofast holdt meg til katrinesmind og kommer nok til å fortsette med det. Har til tider hatt noen bloggtørkepauser og lite vilje til å fortsette, men behovet for den egne lille plattformen som beskriver litt av ditt liv i ord kom tilbake hver gang (nesten.) Et lite puslespill av ord, bilder og lyd fra livet fra 2008 med videregåendestart og til nåtid med høgskole. Jeg vet ikke med dere, men jeg føler det er noe spesielt med det der. Så mange forandringer, så mye nytt for hvert år, og likevel har man denne lille skrivesaken som står på sidelinjen og kan fortelle litt om det hele i et arkiv. Fascinerende. 

 

Noen tall angående hurrabloggen ("hurrabloggen??")  til nå: 

Antall innlegg: 297

Antall kommentarer: 2857

Antall ulike design: Ehehhhehh. 

Innlegget med mest kommentarer: "SMIL til de narkomane!" og "Den fineste rosafargen" (hvorfor sistnevnte egentlig?) 

 

Er det harry å feire bloggens bursdag? 

Neh. Gøy. Alltid en grunn til å feire!

 




DATO: 31.07.2011 / KLOKKESLETT: 22:53

▬KOMMENTAR▬


 

Bursdagsang of course.

 

Husker du designet ovenfor, må jeg si du jammen henger godt med og har god hukommelse. Et av de aller første designene jeg hadde for alvor her på bloggen. Headeren skulle representere det jeg var mest opptatt av på den tiden. Kul header... men interessene er kanskje ikke de samme lengre. Eller, sport er definitivt ikke en del av hjertekammeret mitt lengre. Og jeg.. var ikke så rocka som jeg trodde. Heha.

 

Hva som surra rundt i hodet mitt kvelden da kalenderen var i ferd med å skrive 31.juli 2011, aner jeg ikke. Men nysgjerrigheten tok overhånd og jeg endte opp med en blogg. Denne bloggen. Som har fulgt meg så lenge, så lenge, gjennom hele videregående faktisk. Et lite speil av hverdagen min og tankene mine (ohmy, skyt meg.)

 

Nå fyller den HELE TRE ÅR, dere. Det må vel feires, tross disse sørgmodige tider? Tenk at du, BLOGG (æsj, dummeord) har klart å holde deg i virksomhet i tre år! Jeg som har tenkt så mange ganger: "nei, NÅ orker jeg ikke mer av det tullet. Nei NÅ må jeg gi meg. Nei NÅ... er det nok". Yet.. you're still here.Treåring i trassalder. Gleder meg.

 

Elsk/hat-forhold. Noen ganger er vi gode venner, andre ganger er du litt dum, og gjør meg flau. Men du er jo i begynnelsen av trassalderen nå, så du er vel tilgitt. Og vi... har hatt det fint, ikke sant? Og skal fremdeles ha det fint. For jeg tror ikke jeg vil legge deg ned enda jeg, Mr.Blogg. (Jeg gidder ikke å ta back-up på innleggene..)

 

233 innlegg er publisert siden starten. Og ingen har blitt sletta. I motsetning til slikt mange andre driver med. For det er litt morsomt å gå tilbake til starten å se sin egen utvikling. Og litt flaut.

 

(Bare så dere vet det, så har jeg tenkt til å komme tilbake til de viktige og alvorlige tingene snart altså. Ord har bare ikke satt seg enda. Det er .. en tøff sommer.)

 

 

 

Så får jeg avslutte denne posten, med å ta med jeg avslutta "åpningsposten" min med, for nøyaktig tre år siden:

 

"Kommenter gjerne, men jeg krever ikke (8"

 

eller hva med denne, som er fra natten før, da jeg var i ekstase over å ha oppretta bloggen:

 

"Mer info om meg og mitt liv kommer senere!"

 

L to the ol.

 

 

Så.. på hvilken måte har bloggen min endra livet ditt?

Neida, tulla. Herregud..

 

 




DATO: 18.05.2011 / KLOKKESLETT: 20:06

▬KOMMENTAR▬


Marina and the diamonds: oh no!

 

Nei, det skal jeg si dere: russetiden ble så mye bedre enn forventa! Eller, litt bedre enn forventa i alle fall. Mai er travel, det skal sies. I år måtte jeg balansere mellom marsjerende, isspisende musikant om dagen og rødkledd, shufflende russ om kvelden/natten. Og det var.. awsome!

 

For noen år siden klarte jeg knapt å forestille meg selv som russ. Umulig. Jeg var for treg. Ikke den typen. Tenkte bare at: "neh, jeg kommer nok ikke til å feire noe særlig i russetiden.. kanskje ikke være russ engang." Nå kan jeg si, at jeg angrer ikke et sekund på at jeg valgte å være russ, feire russetiden og hive meg på.

 

Spenning, spenning, forventninger, planlegging.. plutselig var den kommet. Plutselig satt alle i klassen under pultene! Og så noterte alle ned sine neste knuteplaner, jeg sto og snakka med en gatelykt i fem minutter.. Det var kjentfolk inne i russebilene. Jeg hadde jeg starta en jenkabølge på lokalt russetreff.. og blitt lært opp til å shuffle. Vi sto i skolegården og trua med vanngevær, vi som i mitt årskull. Når jeg kom som enslig russ i musikkorpset på 17.mai kom horden av unger etter meg. Det hele er ... ganske rart. Og litt fint. Og litt morsomt.

 

Første gang jeg hadde på russebuksa offentlig var på russerevyen i slutten av april. Dødskule og ganske spente på det vi hadde i vente. BÆM, 18.mai..

 

Siste gang jeg hadde på russebuksa var i går, nasjonaldagen. Spenningen er roa seg og hvilepuls tilbake (nesten.) Men jeg er fortsatt spent på den tida vi NÅ har i vente.. (og btw, vi er fortsatt dødskule!)

 

Hatt noen fei(r)ende flotte 17.maidager?

(Snasent. Selv VG hadde ikke kommet på den!)




DATO: 27.03.2011 / KLOKKESLETT: 19:53

▬KOMMENTAR▬


Kaizers Orchestra: Hjerteknuser

 

Nok en skoledag over. Ut av bussen, sliten og trøtt i øya, hodet. Det meste. Skoen beveger seg ut i kjølig luft, tørr asfalt. Vandrer. Vagger litt, før jeg kommer inn i rytmen. Retning hjemover, tidsberegning: cirka en halvtime. Slår ihjel tiden med å tenke på akutelle saker. Det som står og surrer ytterst i panneskallen for tiden..

 

Norskoppgavene tar meg igjen. Ruller på. Søren, analyse av "Gengangere" burde jeg begynt på snart. For ikke å snakke om historieoppgava. Gruppearbeid om fascisme vs. nazisme. Fascisme, min svakeste side i andre verdenskrig.. yey. Møkk. Alt for mye. Bare.. alt for mye.


Lyskryss. Rødt lys. Ventetid. Rett opp og ned og stirrer på fortauet på andre siden. Alt for mye søppel. Bilene freser avgårde, bare rett forbi og forsvinner. Hoster litt.

 

Oi, jeg burde egentlig snart tenke på hva jeg vil ha på russebuksa. Må ha noe kreativt da, kanskje? Joda, det skal vi sikkert få... til. Etterhvert. Og tenk at jeg snart må gå med den! Bare en måned igjen eller noe.. og alle barna, og  alt som vil skje. Og mai kommer sikkert til å ta meg igjen også, for ikke å snakke om russerevyen! Oi, og der var visst jeg med, var jeg ikke? Tenk om jeg blir så nervøs at jeg ikke klarer det. Tenk, tenk.. tenk for mye.. !!

 

Grønt. Ned en gate, under jernbanetunnelen. Ut i lyset, en stor åpen slette. Snøen vil ikke ligge mer.

 

Også var det høgskole.. uff. Hjælp! Lillehammer, så langt unna. Tørr ikke.. tørr? Tørr kanskje? Vil ikke slutte, vil ikke slutte enda i alle fall. Må henge med, henge meg på så godt jeg kan. Men det er vanskelig, dagene flyr forbi. Jeg vil så mye, vil og vil, men får ikke like lett til. Alt for mye, alt for forvirra, alt for sentimental.. alt. Må ikke tro alt jeg hører, må ikke føle at jeg ikke strekker til. Tungt. Slitsomt.

 

 

Klapp på skulderen. Skvetter til. Ser opp. Eh, sol? "Hei igjen..", hilser jeg. "Morn!" sa sola. Jeg kikker meg litt rundt, ikke en sky på himmelen. Hvit snø som smelter og gliner i sollyset, kjenner faktisk varmen. Vårlig bris. Ser på sola igjen, kjenner den igjen nå.

 

"Hei!" sier jeg igjen. Og smiler. "Slapp av," svarte sola. "ikke bekymre deg så mye nå. Alt kommer til å gå kjempefint. For det bestemmer du." Så går vi sammen resten av hjemturen og snakker om hyggelige ting, og hvor fint vær det er, hvor bra jeg har det for tiden og alt annet morsomt.

 

 

 

Våren, altså♥ får meg alltid til å smile! Hva med deg? Smiler du av våren?




DATO: 13.01.2010 / KLOKKESLETT: 20:27

▬KOMMENTAR▬




Foto:
http://wind0wlicker.deviantart.com/art/red-riding-hood-90230758.
Youtube: Canon in D major - Johann Pachelbel.

"Hvor skal du bo i fremtiden?" spurte hun meg. Jeg kikka ned og så litt opp igjen. Bussene kjørte forbi og jeg hørte mennesker som var på vei til å passere oss. Det hadde vært en fin dag, og det var tid for å kaste seg inn i rushtrafikken og komme seg hjem. " Veit ikke. Men i byen. Litt stor by". Hun fikk et bredt smil i ansiktet og øynene ble spisse. "Jeg også. Klarer ikke å bo på et lite sted, må ha masse shoppingsteder". Hun småklappa.

Det svei ett eller annet sted inni meg.


Jeg så på et program på NRK i går. "Bygdeliv" het det visst. Byfolk som har gitt opp alt de hadde i byen, jobben, inntekten til fordel for bygda. Jeg blir helt fascinert av å se på det, folk som forlater det trygge og velger å gå en annen vei, følge drømmen og realisere den. Bytte ut leiligheten i storbyen med et lite småbruk mellom dalene. Mer å gjøre, holde alt i stand, praktisk arbeid, trær og furuvegger. Grønt gress, renere luft. Ro.

Inni meg har jeg en liten drøm om å komme meg bort fra storbykjas og bo på en liten plass. Bygda. Der man fortsatt kan kjenne gresset lukter grønt og litt jord. Tenke og drømme litt. Se naturen, benytte naturen. Gå tur, ski eller bare med slitte sko. Fått hyggelig besøk, vist fram utsikten fra kjøkkenvinduet. Slutte å lese "Si det i VG", tenne stearinslys og gå i fakkeltog for å bevare den pyttlille dagligvarebutikken rundt hjørnet..

Kanskje ikke alle bygder er sånn, men Norge er et bygdesamfunn. Selv om det bor en halv million i Oslo, er Norge et bygdesamfunn. Vi lever av jord, poteter, furu og traktorer. Ikke Se og Hør, Oslo Plaza eller VG's daglige slanketips. Norge er blitt mer og mer Hollywoodaktig. Men likevel så langt ifra. Før ville jeg bo i Oslo med høy inntekt. Nå vil jeg bare bo et koselig sted med ro og fred, og like yrket mitt.

Please, spør meg på nytt hvor jeg vil bo og hva jeg vil i fremtiden..



Bare sånn lite ps.. jeg dikter opp drømmebygda oppi hodet mitt. Tenkte ikke spesielt på Gausdal akkurat, hehe.



DATO: 11.01.2010 / KLOKKESLETT: 15:43

▬KOMMENTAR▬



Foto: Skrivebordsbakgrunnen min. Kreativt, sant?

Vet du hva jeg tenkte på i helga? Jeg tenkte på forskjellen på nå og før. Jeg tenkte på at før oppfant vi så mye, så mye som skulle bety mye for verden. Hjulet, bilen, dampmaskiner, glødelampa, telefonen også videre. Revulosjonære ting. Ting som har fått verden til å forandre seg og som blir husket.

Hva finner vi opp nå? Mye, veldig mye. Fortsatt. Men jeg kan ikke på stående fot huske noen særlig store oppfinnelsen siden datamaskinen og telefonen fra 80-tallet. Videreutvikling er mer ordet. Vi bare videreutvikler masse greier vi allerede har skapt. Mobil til iPhone, iPod, laptoper og biler. Og biler ser forresten ikke bra ut i dag, kjedelige er dem. De skulle sett gamle ut igjen, som på 70-tallet og tidligere. Tøffe var dem! Dessuten, det er så mange dingsebomser vi har nå som vi egentlig ikke trenger i det hele tatt. Det er så rart.

Hva er det vi jobber mot? Det virker ikke som om det er så mye å oppdage lengere, det eneste stedet hvor vi virkelig ikke kan all verden er nok havet. Vi bare vaser rundt og svømmer i vår egen suksess av tidligere nysgjerrighet. Leser Se og Hør, irriterer oss over bagateller, skriver inn til "Si det i VG".

Verden er så firkanta. Vi blir møtt med forventninger, bøtter av regler og normer.
Noen ganger skulle jeg ønske at jeg levde i en annen tid..


Klikk her. Bare fordi.


#1. Hva mener du? Er verden firkanta? Finner vi opp for mye dingsebomser?
#2. Hva irriterer deg mest med dagens samfunn?

FORRESTEN! Har du sett at jeg har klart å fjerne den superteite
rosa b-en fra adressefeltet, eller? En gul smiley ble en så
mye bedre erstatning. Takk til Julie!




DATO: 13.10.2009 / KLOKKESLETT: 20:22

▬KOMMENTAR▬


bare murhus
kopivoii jeg er en ugleim000603
kopi
hotellene tatt fra stranda
kopiim000627
kopiim000622
kopi
England, sommeren 2005.

Det var det her med innleveringa, ja.. medieteori. Når skulle den leveres, jo det var til torsdag, det ja. Ja ja, det hadde jo vært fint å bli ferdig med den. Men jeg kan jo alltids fortsette i morgen.. ja, for i morgen er det jo onsdag. Men da skal jeg jo sitte igjen på skolen og jobbe med mediaprosjekt. Dæven, det er innlevering av dèt også denne uka, ja. Tida går, kan man si. Jaa. Veit jeg hvor lenge jeg skal sitte igjen, da, nei det veit jeg ikke. Er vel i rute, regner jeg med? Jaada.

Lekseprøve i matte skal vi også ha. Kanskje jeg burde friske opp litt for å vise at jeg prøver å henge med? .. Jaada.

Den siste tida har jeg prøvd å følge med så godt jeg kan på skolen i alle fagene vi har. Nyhetsfremføring i engelsk, norskfremføring, mediaprosjektinnelevering, samt medieteori. Og lekseprøve i matte i morgen. Jeg prøver å henge med. Jeg gjør det, altså.

England. Der var jeg i 2005. Den sommeren slutta jeg på barneskolen. Et utrolig fint land, så pent landskap. Nord-England. Sauer i veiene, steingjerder, heier og grønne åser, vi spiste fish'n chips på gata. Rett på gata satt vi. Bada i kaldeste Atlanterhavet utenfor hotellet. Museum, York, vikinger. Historie. Engelske hatter på hodene til eldre menn. Det var så koselig.

Jeg vil tilbake. Jeg vil se England igjen, kanskje London? Oppleve, ta bilder, le, smake, forundre, se, gå, kjøpe, lære. Skole er greit, jeg har det fint. Men den siste tida har jeg vært litt.. rar? Jeg føler at noe mangler, gnisten fra ifjor kanskje. Jeg kribler i bena etter å bare gi blaffen i alt det hverdagslige og bare dra og oppleve noe helt annet!


Jeg lurer på hvorfor jeg aldri har hatt det sånn før..



DATO: 07.10.2009 / KLOKKESLETT: 20:21

▬KOMMENTAR▬


høstferie 160

høstferie 161

høstferie 147

høstferie 206dfh

høstferie 173

Dette er noen av bildene jeg tok da jeg var på høstferie i Drammen. Hver gang jeg er i den byen syns jeg det er rart å tenke på at det var her jeg vokste opp. I sju år bodde jeg i Drammen med familien. Begynte på skole, fikk venner, gikk på ski, lærte å sykle, tok buss alene for første gang.

Det er så utrolig mye jeg husker fra de sju åra i Drammen, at det er helt rart. Jeg tror jeg har en syk hukommelse, husker det utroligste. Barnehagedager, siste gangen jeg spiste en hel brunostskive, turer i skog og mark, båtturene med snekka og den herlige snekkelyden fra motoren. Hehe, jeg var så klart kaptein! Jeg husker jeg var "the girl next door", har alltid vært den eneste jenta. De rebelske årene i første- og andreklasse. Maxitaxi til skolen, første skulken, aking på glatte bruer og flyvende tepper langs skoleveien. Hehe, så mye vi fant på!

Livet har liksom snudd litt. Vendt helt om. Alt blir jo annerledes, men når man flytter blir det enda mer forandring. Etter at vi flytta til Sarpsborg ble jeg mye mer sjenert. Kjente ingen, syns alt var litt fremmed. Det er nok en vanlig reaksjon, tror jeg. Men jeg trodde da at jeg var totalt annerledes. Og det har jeg trodd lenge. Men det har jeg klart å forebygge, sakte men sikkert. Det henger litt igjen, men ikke like mye nå.

Jeg føler at jeg har et veldig nært og godt forhold til Drammen. Det er jeg glad for, for det er en flott by! Sarpsborg også, men det er noe spesielt med Drammen nå som jeg ikke bor der lengere. Det er så mange minner og følelser som er knytta til den byen på en helt annen måter enn alle andre byer.

Rart det der, altså..



DATO: 25.08.2009 / KLOKKESLETT: 17:29

▬KOMMENTAR▬


Gjett hva paps fikk i posten i dag!

hesterbest 006kuh

En rosa gul og rosa konvolutt fra Pennyklubben. Med gratis gaver. Hesteplakat, skrapelodd (hvor gevinsten var Den Glitrende Sølvhest), hestevisklær formet som hjerte og spennende tilbud som at "hvis du svarer innen 10 dager får du den Kneggende Vekkerklokke".

Alt adressert til min far på 47 år. Vi holdt på å le oss i hjel, alle sammen!

Og hei, visklæret er allerede blitt brukt. Og snart er det skrapeloddet sin tur. Haha, "for jenter som elsker hester.."

Kneggende vekkerklokke, here comes my dad!



DATO: 02.06.2009 / KLOKKESLETT: 15:15

▬KOMMENTAR▬


mai 267

Hvem, hva, hvor? Det er spørsmålet. Hvem vil du være når du blir "stor", hvem vil du omgås med, hva kommer du til å studere, hva kommer du til å jobbe som og hvor kommer du til å bo? Velkommen til min blogg, nå skal vi ha en dritseriøs time med fremtidspjatt..

Jeg elsker å tenke på fremtiden min. Ikke fordi jeg har den store troa på at jeg skal ende opp i en bløt, romatisk Hollywoodfilm eller vinne 9.8 mill i Lotto og kan flytte inn i den største, gule villaen på toppen av bakken. Jeg liker å tenke på fremtiden fordi det er nå jeg kan "leke" med tankene rundt den. Tenke på spørsmålene 'hvem, hva og hvor'..

Noen mennesker på min alder, altså tilhører førsteklasse vgs, har lagt planene dønn seriøst ned på bordet og går målrettet fram, skritt for skritt. Vet hva de vil og hvilke valg de skal ta. Ikke noe galt i det, det er flott folk vet hva de vil. Jeg visste også det. Jeg skulle bli en toppjournalist. Engasjere meg i samfunnsdebatter og formidle store idrettsøyeblikk til det norske folk. Helt til jeg begynte på videregående. Mhm, that's true. Jeg hadde et mål, satte ut kursen og valgte media. Skulle gjøre alt for å få drømmeyrket. Også sitter jeg her nå, ett år senere med ett års vgs-erfaring og aner ikke hva jeg skal drive med..

Men det er da det er morsomt å "leke" med tankene. Jeg har skjønt at jeg selv er en person som skifter mening tvert om og står på noe helt annet enn det jeg sa jeg skulle for noen måneder siden. Det er så mange yrker jeg har villet drive med, så mange byer jeg ville bo i! Et år ville jeg bli journalist og bo på Lillehammer, et annet år ville jeg bli lærer og studere i Trondheim. Samtidig vil jeg bo i Oslo, Stjørdal, Stavanger, England, Fredrikstad, Halden, Risør, Røros, BOM.

Hei, jeg heter Katrine og aner ikke hva jeg vil bli. Enda. Men jeg vet at jeg er veldig hjemmekjær og vil derfor, etter noen spennende år rundt om i Norge havne i en fin by i Østfold med et fint yrke jeg vil trives godt i! Hvilken by får vi nå se på og hvilket yrke er på dette tidspunkt uvisst. Måtte tiden vise..

Hva vil du med livet ditt? Hvilken jobb og hvor vil du bo/flytte/studere? Er du en som er gira på utlandet, eller mer som meg; hjemmekjær i Norge? .. og for all del, dere: ikke glem å leve i "nuet" mens vi tenker fremover!

mai 271
Bildene er fra Halden, mandag. Det var da jeg begynte å tenke på dagens tema..



DATO: 26.05.2009 / KLOKKESLETT: 20:45

▬KOMMENTAR▬


20080512131223
Regn, regn... gå din vei? Why?

Jeg sitter her og hører på radio, mens regnet har stille roet seg ned utenfor vinduet. Himmelen er mørk grå og naboer er ute i både genser og jakke. Snart skal jeg ned og faktisk få med meg litt nyheter på TV. Som en fin avrunding kommer dagens metereolog for å fortelle oss om været som vi kan vente oss i morgen.

"De som vil få det peneste været i Norge blir nok..."

"Fineste været"? Hvem har sagt at det er sol og 30+ som skal være det fineste været? Det er liksom sånn det er, er det ikke? Når folk snakker om "fint vær" mener de selvføligelig sol. Ikke regn. Regn er ikke fint. Regn er mer stygt vær enn fint. Men hva med de som kanskje liker regn? Hva med de som liker å gosse seg og kjenne regndråpene i håret? Kjenne lukten av nyvaksa luft og vått gress? "Hei, jeg liker stygt vær bedre enn fint, jeg". Er regn stygt for de som liker det også? Eller..?

Jeg sier ikke at jeg ikke liker solvær. For all del, sola er herlig og min beste venn, men noe jeg er så ille lei av er folk som klager når det går flere titalls dager med herlig sol også kommer det regn. "Jaja, vi kan jo ikke ha sol hver dag". Det kan vi faktisk ikke. For vi vet jo alle hvor godt regn gjør for jordbruket, de som dyrker maten vi skal spise. Vannets kretsløp er avhengig av regn og det gjør nok litt godt for menneskene også. Og bare tenk på hvordan allting ser ut etter en regnskur. M-mmm. Herlig. Liksom alt er blitt rensa, vaska.

Så over til en liten faktaboks fra
Wikipedia:
"Trafikk fører til økt forurensning i løpet av en vanlig uke, og dette gjør at muligheten for regn øker. I urbane strøk er derfor ofte lørdagen den dagen i uka det regner mest, fordi forurensingsmengden har samlet seg opp i løpet av de fem andre ukedagene. [...] I store byer på østkysten av USA er det 22% større risiko for regn på lørdager enn på mandager"

Så til alle dere som virkelig can't stand the rain. TENK GRØNT!
20090518155612

Skolen i dag: media med Tobler-reklame. Tobler med karamell og rosin, faktisk. Namnam. Den Store Matteprøva, den gikk bedre enn forventa. Fikk skvist ut litt kunnskap, selv om det gikk sakte, jeg ikke hadde spist ordentlig eller drukket. Imponerende. Fin dag. Sen dag. Fin.



DATO: 27.03.2009 / KLOKKESLETT: 19:35

▬KOMMENTAR▬


Det er greit nå. Jeg vet jeg alltid var den som elsket deg mest, feiret når du kom i desember og skrev lange stygge kåserier om den "fæle" sommeren og alt det der, men.. NÅ holder det! Vær så snill, jeg orker ikke mer snø. Jeg hadde aldri trodd snøen skulle vise seg igjen, men det gjorde den. Er det mulig etter alle de dagene jeg har sittet lent mot bussvinduet og sett på tørre gater og drømt meg vekk med Grease-musikk på øret.. jeg trodde det var vår. Jeg trodde jeg skulle slippe å dra fram den hullete strømpebuksa igjen. Men du kom tilbake. Håper du forsvinner like fort som du kom. Ikke ta det personlig.

Men nok om dagens mest oppbrukte bloggtema. Over til meg, meg, meg. Jeg har forresten tenkt på noe. Dette med skrifttyper har fascinert meg litt. Hva er grunnen til at den personen har valgt ut akkurat trebuchet ms i størrelsen 10px? Hvorfor jobber vi så lenge med å finne den "perfekte" skrifttypen og hvorfor skal akkurat skrifttypen vi velger til vår blogg være "den perfekte"?

Hvis jeg skal komme med min oppfattelse av de forskjellige typer skrift, så vil jeg si at mine to favorittfonter som tekst i bloggen er tahoma og veranda. Veldig mye brukt. Begrunnelse: når jeg ser tahomaskrift, tenker jeg automatisk at forfatteren av bloggen kan skrivebra. Tahoma er en poetisk, fin og enkel skrift som blir brukt til gjennomtenkte og reflekterende innlegg. Innlegg med ord som går hånd i hånd og danner vakre setninger. Det ligger noe dypt og godt gjennomtenkt bak. Mens veranda er en hverdagsskrift. Den som står bak denne skriver bra og forteller ting på en enkel men fullt brukbar og fin måte. Enkle og ryddige mennesker som gjerne ikke drar de mest poetiske setningene, men legger vekt på å gjøre ting enkelt å forstå. På tredjeplass har jeg trebuchet ms. Dette er den skriften jeg undres mest over. Den er litt stilig og kan gjøre bloggen litt mer personlig. Gjerne hvis man endrer størrelsen. Den kan bli knall, den - bare den brukes riktig.

Som overskrift syns jeg nesten alle typer skrift passer. Men jeg liker aller best de med grotesk skrift og ikke de med seriffer. Seriffer er sånne små streker som times new roman og georgia har. Veranda, tahoma og trebuchet ms har ikke disse 'ekstrastrekene' og kalles derfor "grotesk skrift". Hva jeg kan, altså..

Det er i alle fall slik jeg tenker. Det stemmer jo sikkert ikke til punkt og prikke.

Hvilken skrift bruker du på teksten i din blogg og hvorfor akkurat den?
Er det bare jeg som jobber lenge og legger vekt på å få til 'den perfekte skrifttypen'?

Dessuten lurer jeg litt på om jeg skal begynne med å skrive litt om uka som har gått igjen. Blogger ikke hver dag ser jeg, og det er jo så mye som skjer. Hvorfor ikke skrive ett lite sammendrag på slutten av uka?











hits